Samojed

Rasestandard for Samojed finner du her:

 

 

Samojedens historie

Samojedhunden, den hvite hund med det smilende uttrykk, har fått navn fra den
nomadestammen som var dens opprinnelige oppdretter.

Det vide bruksområdet gjør at mange mener at det opprinnelig var to forskjellige raser.
Den ene stor og hvit og ble kalt "Bjelkiers", som betyr hvite hunder som gir hvite hunder,
 ble brukt som jakt og trekkhunder
.

 

                             
                                                                                                                Her er Naimah ute og koser seg i snøen...........

 

Den andre var mindre og hadde mange forskjellige farger og ble brukt som gjeterhunder.

Samojedhunden, til daglig kalt bare samojed, var en meget brukt hund på mange forskjellige polarekspedisjoner. Vi kan nevne Nansen og italieneren Amadeo mot Nordpolen.
 Borchgrevink, Amundsen, (med lederhunden Etah, en Samojedhund), og Schott mot
 Sydpolen. Schott hadde med noen hunder, men han hadde ikke noe særlig tro på dem og
satset derfor på beltebiler, som ikke startet i kulda og ponnier som frøs i hjel.
Han ville også forbedre hundenes bruksegenskaper og klippet bort det meste av
halehårene på hundene. Det førte til at de frøs ihjel.

 

                                                                                                      to gamle hunder


Samojedene var en Nomadestamme som levde i Sibir. Fra Kvitsjøen i vest til elven Olenek i øst.
Samojedhunden er i likhet med de andre polarhundrasene blant verdens eldste hunderaser og
blant de som ligner mest på sin opprinnelse. I og med at rasen er så gammel er dens
eksakte opprinnelse vanskelig å kartlegge nøyaktig.
 
Samojedene var som sakt et Nomadefolk, og de var helt avhengig av hundene sine.
Hundene var jakthunder, trekkhunder, sengevarmere og familiehunder (barnepassere).
 Jakten var på alt fra rype til bjørn og de ble dessuten brukt til gjeterhunder, reinsdyr.
Et så vidt spekter av bruksområder krevde et meget stabilt gemytt. Det stødige gemyttet
fra gammelt av er noe av det som er best bevart på rasen i dag og Samojedhunden er
da også kjent for å ha et vennligere vesen mot mennesker enn de andre polarhundrasene.
 
 
Polarhunder fryser ikke i hjel og en av grunnene til dette er halen som de stikker snuten under
 for å filtrere lufta når den sover. Etter Schotts forbedringer fikk hundene lungebetennelse
og døde.Bilder av Nansens hunder, som en russer av norsk herkomst ved navn
Trontheim kjøpte til ham i en by ved elva Ob, viser at hundene hadde alle slags farger,
fra helt hvitt til svart og flerfargede i mange kombinasjoner. Var det to forskjellige raser,
 med den hvite som trekkhund hadde Nansen med seg mange gjeterhunder mot Nordpolen.
Raser, slik vi mener i dag var vel ikke oppstått på denne tiden i disse traktene.
En hund ble verdsatt etter dens bruksegenskaper, ikke etter farge, øyenfarge og andre
 bruksmessig uvesentlige ting.

Nansen noterte nøye data på sine hunder, dette bl.a. fordi de var reserveproviant og
variasjonene var meget store. Herfra kan vel tanken på at det er to raser ha kommet.
Vekten lå på fra 19-35 kg. for hanner, snitt ca 30 kg. og for tisper fra 17,5-28 kg. snitt
ca. 24 kg. Dette er ca. 4 kg. for hanner og 2 kg. for tisper over det normale en ligger på i dag.
 
Nansen og Johansen kjørte mot Nordpolen med 3 9-spann. Ingen av disse 27 hundene
overlevde turen, men Nansen var uten tvil den som bidro mest til å gjøre rasen kjent og populær.
 Dagens Samojedhuner er etterkommere etter hunder fra de forskjellige Polarekspedisjonene
+ en del hunder som ble importert til England fra Russland, de første så tidlig som på 1870-tallet,
ekteparet Kilburn-Schott var pionerene her.

Etter at rasen ble populær i Vest-Europa ble all avl konsentrert om de hvite hundene.
Men den dag i dag dukker det enda opp eksemplarer med små svarte flekker.
Utstillinger gjorde at det i avlen ble lagt mest vekt på eksteriør og skjønnhetsdetaljer.
Pels lengde og ikke kvalitet, øyenfarge, uttrykk, svart nesespeil og andre skjønnhetsdetaljer
fikk mer betydning inn bruksegenskaper som bevegelser, potekvalitet, pelskvalitet og arbeidsvilje.
 Pelskvaliteten er rasens største problem som brukshund i dag. 

                                                                                                                                     Dame med hunder

Samojedhunden, slik vi kjenner den i dag er som sagt ikke godkjent som egen rase i Sovjet,
men etter å ha sett film og bilder fra den russiske forskeren Savoljovs 10000 km.
lange sledetundratur tvers over Sibir til Murmansk i 82-83 er vi ikke i tvil om at de finnes.
Særlig noen klare fine fargebilder viste klart og tydelig Samojedhunder.
På spørsmål sa Savoljov også at de fantes.


I og med at England i så mange år sto som rasens hjemland ble naturlig nok den standarden
 som engelskmennene brukte rådende, og den engelske og kontinentale standarden ville ha
mindre hunder. Engelskmennene var også ledende i eksport til andre land, med Kobe kennelen
som ledende, så det er naturlig at deres syn på størrelsen ledet han. Dette førte til
betydelig mindre hunder enn opprinnelsen. Dette er rettet opp i dag og den standarden vi
nå bruker med Norden (NKU) som hjemland, ligger tett opp til opprinnelsen når det
gjelder størrelse og vekt.I Norge ble det bare registrert noen få hunder hvert år etter
 første verdenskrig og de eksemplarene som fans var dårlige.

 

Ralf Campell skriver i sin artikkel om Samojedhund i Hundesport: I Sovjetsamveldet finnes i
dag fire godkjente laika-raser, men det har vært en femte, kalt Nord-Russisk Samojed-Laika. 
I Norge ble Samojedhund og "Ostjakhund" lenge brukt omhverandre både på utstillinger og i
stambøker. I standarden så sent som i 1935 kalles rasen Samojedhund (Ostjakhund).
Senere slått sammen til Samojedhund.

E.Schneider-Leyer omtaler rasen i Die Hunde der Wilt (1960) som en reingjeterhund i
Arkangelsk området. Det er tre typer, erretypen (langhåret med mye underull),
jadotypen (korthåret) og småstøvertypen (langhåret). Ørene er opprettstående og spisse.
 Øyenfargen oftest mørk, av og til blå. Halen er rullet over ryggen. Pelsfargen varierer.
Høyden for hannhunder er fra 45-53 cm. og tisper 40-50 cm. Dette er tydeligvis en
mindre rase enn de hundene Nansen hentet i Sovjet.

 

England ble helt til i 1969 anerkjent som rasens hjemland. Grunnen var at engelskmennene
 hadde vært først ute med en standard og den var ikke godkjent som rase i Sovjet

I 1946 startet Kåre Pedersen sin Ibur kennel. Han gikk til innkjøp av hunder fra Amerika og
 England og fikk snart ros for å ha funnet sunne, friske og velbygde hunder.
Hunder fra hans kennel ble grunnlaget for størsteparten av den Samojedstammen vi
kjenner i Norden i dag.Det er i de senere år blitt importert en del hunder fra
England og Amerika, men genmatrialet er
fortsatt lite så flere importer kunne trengs. Etter 70-80 års avl kun på ekstriør er det vår
mening at en nytenkning må til. Det er synd å ikke bevare bruksegenskapene til en av de mest
brukte hunderasene på Polarekspedisjonene. Norsk Polarhundklubb har utarbeidet et
trekkhundchampionat godkjent av Norsk Kennel Klubb som et offisielt championat.
Still opp på dette. La oss for fremtiden avle sunne, friske og HD-frie hunder med trekk og utstillingschampionat.

 

 

SAMOJEDHUNDENS BRUKSOMRÅDER

Samojedhunden er en svært allsidig hunderase som egner seg til det meste.
Den blir brukt til kjøring, kløving, jakt, sporsøk, lydighetstrening og også gjeting.
Rasen er sterk, tøff, glad og pålitelig og setter pris på utfordringer.  
Som trekkhund er den ikke av de raskeste, men det går jevn og målbevisst. Sosial og
med godt humør gir den deg mange fine opplevelser bak pulken. Den lange pelsen gjør at den
 liker seg godti kulde og under langt mer ekstreme forhold enn eieren oftest setter pris på.
 I mildvær kan ising av pelsen rundt potene være et problem. Mange gode ideer og hjelpemidler
 finnes i zoo-butikker. Sokker av fleece med borrelås er bra og anbefales.
Rasens stødige psyke og rolige vesen gjør den til en ypperlig kløvhund. Den kan bære inntil
1/2 parten av sin egen kroppsvekt når den er trent for det, og det er ingen ulempe for de tobente.
Når det gjelder bruksområder som krever lydighet, så bør man ha god tid og være konsekvent.
Da kommer også resultatene. Rasens standhaftighet krever at treningen er positiv og lystbetont.
Hvis ikke så ser ikke hunden noe mening i situasjonen, og blir sta og uvillig.
 

Rasen er stor og sterk nok for de fleste utfordringer fysisk sett, det er imidlertid hodets innhold,
dvs. tæl og vilje som avgjør intensiteten i arbeidet. Derfor er det nokså stor forskjell fra individ
til individ. Mye er gitt gjennom avl, noe kan tilegnes gjennom miljø. Uansett, vær blid og positiv,
da får du en glad og trivelig hund.

Lydighet, agility og sportrening er en svært fin treningsform. I tillegg til den fysiske aktiviteten
må hunden bruke hodet og det gir en kontaktsøkende og oppmerksom hund.
Det er opp til oss hundeeiere om vi vil bevare allsidigheten innen rasen. Samojeden skal ikke stå til pynt.
 Den ønsker å være med der det skjer, og gir til gjengjeld mange flotte opplevelser.
 

-----------------------------